Kone, kvinne, kamerat - Kvinnebilder i okkupasjonstidens filmrevyer

Den 9. april 1940 gikk tyske tropper til angrep på Norge. Okkupasjonen fikk straks følger også for film- og kinobransjen. Sentrale norske filmfolk fikk sparken fra sine stillinger og ble erstattet av norske nazister. I slutten av september erklærte så rikskommisær Josef Terboven ettpartistaten, med Nasjonal Samling, under ledelse av Vidkun Quisling, som eneste lovlige parti i Norge. NS fikk dermed stor innflytelse på filmpolitikken og kontrollerte snart alle områder av bransjen, fra import og produksjon til distribusjon og visning.  

Nasjonal Samlings film- og kinopolitikk hadde både ideologiske og økono­miske dimensjoner. De økonomiske interessene var først og fremst relatert til spillefilm­­produksjonen, mens de ideologiske knyttet seg til revyproduksjonen. Norge hadde ikke tidligere hatt noen egen filmavisproduksjon, men i august 1941 startet NS produksjon av den første norske filmrevyen, med det eksplisitt mål å drive propaganda for partiets politikk. 

Formålet med Nasjonal Samlings propagandavirksomheten var i følge Vidkun Quisling “å formidle sann opplysning til offentligheten, vinne tilhengere av det nasjonal­sosialistiske livssyn og medlemmer for NS”.[1] Mange medier var involvert i dette arbeidet, blant dem den nye norske filmrevyen. Filmrevyene ble, på samme måte som i Tyskland, ansett som et viktig propaganda­redskap. I Tyskland stod ukerevyene helt sentralt i den nazistiske propa­gandaen fra makt­overtakelsen i 1933 og fram til april 1945. Også innenfor Nasjonal Samling hadde filmpropagandaen høy prioritet, og det ble etter hvert satt inn store ressurser for å styrke denne ­kanalen ut til et stort norsk kinopublikum.[2]      

Filmrevy er en sjanger som går i bredden heller enn i dybden, og som nærmest per definisjon søker å favne alle grupper som sitt publikum. Det er tydelig at den norske filmrevyen tilpasset seg disse sjangerforventningene for å nå bredt ut til det norske folk med sin framstilling av okkupasjonsvirkeligheten. Resultatet ble filmrevyens typiske blanding av trivialiteter og dagligliv, natur og næringsliv, sport og samfunnsliv, sammen med et rikt utvalg av reportasjer fra Nasjonal Samlings indre liv.

Kvinnerollen slik den framstår i disse filmrevyene er sammensatt: Hun kan være både husmor, yrkeskvinne og partikamerat. Av og til er hun også et kjønns­objekt, når kameraet dveler ved detaljer i klær og kropp under reportasjene fra høstens og vårens motevisninger. Jeg vil i denne artikkelen se nærmere på hvordan filmrevyen forsøkte å få kvinnene i tale gjennom sine reportasjer og hva slag kvinnelige rollemodeller som ble formidlet i forhold til denne målgruppen. 

NS og kvinnene

Filmrevyen kan på mange måter betraktes som en audiovisuell representasjon av de tanker og holdninger som lå til grunn for Nasjonal Samlings politikk. Før vi går nærmere inn på de rollemodeller den norske filmrevyen kunne tilby kvinner, kan det derfor være verdt å se på hva slags posisjon kvinnene faktisk hadde i NS og hva slags kvinnesyn som hersket innenfor bevegelsen?

Av de nærmere 55 000 personene som i løpet av krigen var medlem av NS, var 19 083 kvinner. Kvinnene kom senere til partiet enn mennene, noe som gjerne tilskrives den sosiale isolasjonen som fulgte med NS-medlemskapet og som gjorde at hele familier etter hvert sluttet seg til partiet.[3]Mange kvinner var unge da meldte seg inn i partiet: 38% var under 25 år, rundt 20% var i aldersgruppen 26 til 35 år mens ca 25% var mellom 26 og 50 år. Over halvparten var husmødre, og de aller fleste var organisert i Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon (NSK). NSK var partiets særorganisasjon for kvinner over 18 år. Den ble stiftet i 1934 og nådde sitt høyeste medlemstall mot slutten av krigen med rundt 16 000 medlemmer.[4] 

Hvordan partiet så på forholdet mellom kjønnene kommer formelt til uttrykk i paragraf 20 i Nasjonal Samlings partiprogram:  

Familien og hjemmet vernes. Vyrdnaden for kvinnens virke i hjemmet og for morskallet høynes. Politisk, rettslig og yrkesmessig likestilling mellom mann og kvinne. Barnetrygd gjennomføres og folketrygd for gamle og uføre.[5]

Partiprogrammet ble nedfelt i 1934, og i paragrafen finner vi en gjenklang av partiets avsmak for samtidens kulturradikale tendenser, - man slår tydelig fast at kvinnens plass er i hjemmet. Samtidig åpnet paragrafen opp for likestilling mellom kjønnene. Hans Fredrik Dahl gir en av partiets sterke kvinner, Halldis Neegaard Østbye, mye av æren for likestillingsparagrafen, men også andre krefter stod bak den endelig formuleringen om “politisk, rettslig og yrkesmessig likestilling”.[6] Her er det imidlertid verdt å merke seg at likestillingsbegrepet adskiller seg noe fra forståelsen av dette i dag. For NSK og Olga Bjoner, organisasjonens leder og sjefsideolog, var det snakk om likeverd, ikke likhet. Kvinnen var ikke mannen lik men hans like, og det var derfor viktig å ta vare på og utvikle det som var spesifikt kvinnelig. Morsrollen stod naturligvis sentralt, men det er også klart at Bjoner mente at kvinner hadde en viktig rolle å spille også utenfor hjemmet, og i prinsippet burde stå fritt i sitt valg av yrkeskarriere.[7] Men “politisk, rettslig og yrkesmessig likestilling” ville ikke komme av seg selv. Til det trengtes en ny, sterk og selvstendig kvinnetype, slik vikingtidens kvinner hadde vært det: “sterke, ansvarsbevisste kvinner, som er beredt til å fylle sin plass i heim og samfunn”.[8] Men programmatisk likestilling er en ting, praksis en annen. Det skulle vise seg vanskelig for kvinnene i NSK å oppnå den politiske likestilling parti­programmet lovet.[9] 

Husmoren

Den hjemmearbeidende kvinne hadde høy status i NS, jf partiprogrammets §20: “Vyrdnaden for kvinnens virke i hjemmet og for morskallet høynes”. Det fleste voksne kvinner var da også husmødre i denne tiden, men aldri var vel husmoryrket mer krevende enn under okkupasjonen. Rasjonering og mangel på de mest nødvendige mat- og forbruksvarer var en del av hverdagen. Matauk og selvberging var en nødvendighet, og mange av filmrevyens reportasjer handlet nettopp om hvordan man kunne skaffe seg noe ekstra i matveien, og få det lille man hadde til å vare litt lenger. For folk flest innebar dette et stadig liv i kø for å sikre seg sin del av det som var tilgjengelig på markedet. Dette rapporterte filmrevyen om, og henvendte seg åpenbart til den det angikk mest: husmoren.

Oppfinnsomheten i forhold til å finne mulige erstatningsprodukter var stor, noe filmrevyen viser med all mulig tydelighet. Klær av papir, sko av fiskeskinn, parseller i hager og parker, bærturer og hjemmedyrking av tobakk, kaninhold, byttesentraler for klær og sko sammen med gjenbruk av alle tenkelige produkter er noe av det som demonstreres i reportasjene. Selvberging var med andre ord et gjennomgangstema i revyene.

35/1942/3: Fra en av NSKs husstellstasjoner.

I dette strevet spilte NSK en rolle gjennom opprettelsen av såkalte husstellstasjoner og hjelpesystuer rundt om i landet. Poenget her var å gi råd og veiledning om matlaging og hjelp til omsying av klær. Ifølge NSK var oppslutningen svært god og det er sannsynlig at også kvinner utenfor partiet benyttet seg av disse tilbudene. NSK stod også bak flere andre sosiale tiltak og organiserte både  byttesentraler for klær og sko, mødreskoler og mødrehjem.[10] I tillegg til å være hjelpetiltak for husmødre i en vanskelig tid betraktet NSK dette som viktige propaganda, en mulighet til å få den kvinnelige befolkningen i tale og å verve nye medlemmer.  

Dette gjenspeiles i filmrevyen, som ofte bringer reportasjer om disse tiltakene. NSKs husstellstasjoner introduseres i filmrevyen sommeren 1942 (35/1942/3): “Husmødre i flokkevis strømmer til stasjonen hvor en husstellærerinne hver dag driver demonstrasjoner og gir gode råd“ kan kommentarstemmen fortelle.[11] Og lokalene er ganske riktig fylt til trengsel. Vi ser også bilder fra aktiviteten i systua. Og reportasjen avslutter: “For at mødrene skal ha ro til å se på demonstrasjonene og sy, tar stasjonens parktanter barna med til den deilige parken og leikeplassen som ligger like ved husstellstasjonen.” Slik det framstilles i ord og bilder virker dette som et fristende tilbud for husmoren, men naturligvis problematisk for mange siden det var Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon som stod bak.

Selv i vanskelige okkupasjonstider var klesmoten et viktig tema, og gjenbruk og omsying av klær og hatter var noe revyen stadig vendte tilbake til. Når fire unge damer viser nye kåper og hatter høsten 1942 er det heller ingen tvil om at dette er norske produkter: 

I år er det striper i alle variasjoner som behersker moten. Rørostweed er håndvevet av norsk ull. Kåpen er helt igjennom norske produkter, utført av norske arbeidere med norske materialer og komponert etter vår hjemlige norske smak, med raffinerte detaljer. Hattene er laget av gamle hatter som er sydd om, og av rester og avskjæringer av stoffer. Men omgjort må være velgjort! I dag er kunsten at gammelt blir som nytt (39/1942/8). 

Her er det viktig for revyen å understreke at vi klarer oss selv og at landet er selvberget i tider som dette. Norske arbeidere, norske materialer og norsk smak, - alt dette norske som formidles gjennom Nasjonal Samlings filmrevy, - kan tolkes som et forsøk på å inkludere partiet i det nasjonale fellesskapet. 

Filmrevyen inneholder påfallende mange av disse mannekengoppvisningene,  som alle er presentert i et selvbergingsperspektiv. Men kanskje har de også tilfredsstilt et behov for skjønnhet og sensualitet både for kvinner og menn i en tid uten mye pynt og luksus. For mange av reportasjene dveler virkelig ved klær og kvinnekropp i kameraføringer opp strømpekledde kvinneben til sigarettrøykende modeller i undertøy og nattkjoler, alt norsk selvfølgelig, og mye bedre enn det utenlandske(!). Frisyrer, kjoler, kåper, hatter, sko, undertøy, strømper, badedrakter, juleantrekk, høst- og vår-moter vises fram i filmrevyen, gjerne produsert i NSKs systuer eller i en norsk industri, som ser ut til å gå så det suser i filmrevyens mange reportasjer fra norsk arbeidsliv.

6/1942/4: Norsk undertøy, på høyde med de beste utenlandske. 

Yrkeskvinnen

Okkupasjonstiden var en tid stort sett uten arbeidsledighet. Takket være okkupa­sjons­­maktens store behov for arbeidskraft var hele folket i arbeid. Ser vi på det samlede volum av revyreportasjer i disse årene hadde framstillingen av norsk arbeidsliv en prioritert plass. I årene 1941-43 var rundt 25% av reportasjene arbeidslivsrelaterte. I alt 240 revy­reportasjer er viet norsk næringsliv i denne perioden, noe som gjør dette til den største innholds­kategorien i den norske filmrevyen. En god del av disse reportasjene handler om industriproduksjon, og vitner på den måten om en viss fascinasjon for modernisering og samlebåndsproduksjon. Et flertall er likevel knyttet til jordbruk, skogbruk og fiske, noe som for så vidt rimer godt med Nasjonal Samlings svermeriske forhold til primærnæringene. Men alt i alt virker det som reportasjene søker å favne bredden i arbeidslivet, og om vi ser bort fra de mest typiske mannsyrker er yrkeskvinnen godt representert.

Nasjonal Samlings partiprogram hevdet “Politisk, rettslig og yrkesmessig likestilling mellom mann og kvinne”. Men som nevnt var dette en likestilling modifisert av partiets (og samtidens) forståelse av hva yrkesmessige likestillingen innebar. I den grad kvinner skulle ha en jobb utenfor hjemmet var det en utbredt oppfatning at det mest naturlige tross alt ville være innenfor sosiale og omsorgsrelaterte yrker. Men når vi ser filmrevyens reportasjer fra arbeidslivet i Norge er det slett ikke uvanlig at vi finner kvinner i industri og produksjonsrettede næringer, uten at revyene gjør noe stort nummer ut av dette.  

Arbeidslivsreportasjene er ikke bare i antall den største satsingen, også i lengde skiller disse innslagene seg ut fra resten av revyreportasjene. Mens et innslag ellers vanligvis er på rundt ett minutt, er arbeidslivsreportasjene som regel lengre. Også kvalitativt skiller disse reportasjene seg ut fra det øvrige revykorpus. Der reportasjene ellers ofte er fragmenterte bilder av begivenheter, bundet sammen av kommentarens forklaringer, er arbeidslivsreportasjene gjerne helhetlige framstillinger med vekt på det visuelle. De beskriver ofte virksomheten innenfor en næring, og viser gjerne arbeidsprosesser og produksjonsmåter som f.eks. i en reportasje om lyspæreproduksjon i en ikke nærmere bestemt fabrikk, hvor vi følger de ulike trinn i produksjonen fram til ferdig lyspære (4/1941/1). Alle ansatte vi ser i produksjonen her er kvinner. Også reportasjene fra hermetikkindustri og tekstil- og konfeksjons­industrien framstår som kvinnedominerte, noe disse næringene også var.

Det som er påfallende for mange av disse reportasjene er at de sammen med bilder av ulike produksjonsprosesser også benytter anledningen til å formidle informasjon knyttet til rasjonerings­situasjonen i landet. I lyspærereportasjen dreier det seg for eksempel om å utøve “lyskultur” og spare på strømmen. På den måten blir arbeidslivsinnslagene også varianter av matauk-reportasjene vi var inne på ovenfor.

Kvinner har altså en naturlig plass i yrkeslivet utenfor heimen slik man kan se det i filmrevyene. I omsorgsyrkene dominerer hun helt, i industrien er hun godt representert men også i kulturlivet har kvinner en plass. Filmrevyen følger gjennom hele okkupasjonstida med i det offisielle Norges kulturliv. Mellom 10 og 15% av revyens reportasjer er viet kulturspørsmål og kunstneriske uttrykks­former som billedkunst, musikk, teater og litteratur. Filmrevyen presenterer først og fremst kunst og kunstnere med en viss NS-tilknytning, noe som forklarer at mange av disse er glemt i dag, som for eksempel billedkunstneren Laura Hovland og skuespilleren Hilda Fredriksen. For øvrig framstår teatret som et tydelig yrkesvalg for kvinner. Filmrevyen inneholder tre reportasjer fra den nyopprettede 2-årige teaterskolen (8/1941/13, 60/1943/9, 23/1944/8), hvor minst halvparten av elevene ser ut til å være kvinner.[12] Et innslag fra Chat Noir-balletten (20/1942) bekrefter dette inntrykket av de skrå bredder som et kvinneyrke.  

5/1942/4: Oslo får kvinnelige sporveiskonduktører. 

Bare ved to anledninger gjør revyen et nummer av kvinners yrkesvalg: I en reportasje om kvinnelige trikkekonduktører (25/1942/4) og et innslag om tre søstre som har startet sykkelverksted (65/1943/3). Selv om dette åpenbart betraktes som noe kuriøst, og dermed nyhetsverdig, er kommentarstemmen nøkternt beskrivende og virker positiv til fenomenet. Om konduktørene sies det: “At de er like ivrige, elskverdige og hjelpsomme som våre mannlige konduktører behøver vi ikke å nevne en gang.” Og i presentasjonen av de tre sykkelreparatører siterer filmrevyen jentenes far: “Det skulle ha vært gutter, men når jeg ser hva de greier nå, så er det ikke så farlig likevel, sa den stolte far og læremester om disse tre unge damene.“ Gjennom reportasjen ser vi at de håndterer verkstedets utstyr med den største selvfølgelighet, også sveiseapparatet, noe revyen ikke unnlater å kommentere. Men holdningen virker  udelt positiv til denne utvidelsen av kvinners yrkesvalg. 

Ser vi denne største av revyens innholds­­kategorier under ett, er det først og fremst et bilde av nasjonalt samhold i en vanskelig tid som møter en. Slik revyene framstiller det, settes alle krefter inn når nasjonen nå løfter i lag for å få endene til å møtes. Kvinnene har her en helt naturlig plass, og gjennom reportasjer fra ulike næringer inviteres hun til å bidra til dette løftet. Tonen er, som alltid i filmrevyene,  optimistisk, hjulene snurrer og livet går sin gang. På sitt beste blir dette miniportrettene av norsk arbeidsliv i korte dokumentarfilmer av høy billedmessig standard. Slik sett har de verdi som historisk kilde i dag. I samtiden kan man godt tenke seg at nettopp denne kvaliteten i utførelsen, kombinert med det dagligdagse og gjenkjennelig i innhold, kunne bære i seg et propagandapotensiale for NS-regimet. 

Partikvinnen

Selv om det politiske liv i perioden generelt var mannsdominert, hadde kvinner en naturlig plass i Nasjonal Samling. I filmrevyen er de synlig til stede ved mange av revyens reportasjer fra partiets indre liv. Ved store oppmarsjer og markeringer, og ved årlige begivenheter som Borrestevnet ved Horten, Jonsokstevnet på Hamar og Olsokstevnet på Stiklestad er kvinnene alltid med som en del av partibildet. Ved slike anledninger viste gjerne filmrevyen lange sekvenser med uniformskledde, marsjerende partimedlemmer, barn, unge, menn og kvinner i sine ulike organisasjoner, som hilser føreren og andre partitopper på en ærestribune. “Politisk likestilling” slik §20 i partiprogrammet hevder var det ikke snakk om, siden det var svært få kvinner i ledende stillinger i partiet. Men kvinner deltok i mange av partiets formasjoner. Vi har nevnt NSK, partiets kvinneorganisasjon, men de deltok også aktivt Kvinnehirden (en mer militant særorganisajon under NSK) og i Nasjonal Samlings Hjelpeorganisasjon (NSH). Også Arbeidstjenesten (AT), den obligatoriske samfunnstjenesten for ungdom, hadde en egen kvinneavdeling. For den yngre garde var Småhirden og Jentehirden under Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF) en arena. Ellers var kvinner også aktive innenfor NS-idretten.

Filmrevyen rapporterte hyppig fra virksomheten innenfor alle disse organisasjonene. Den Kvinnelige arbeidstjenesten møter vi ved flere anledninger. Jentenes hovedoppgave her var matauk med skogplanting og gårdshjelp som viktige aktiviteter. Appellen til deltakelse i samfunnsnyttig arbeid var klar, NS-tilknytningen noe mer uklar. Arbeidet var organisert i arbeidsleire rundt om i landet i løpet av sommersesongen. I november 1941 besøker filmrevyen den nye lederskolen  på Haugtun folkehøgskole i Østfold, hvor neste års leirledere utdannes. “Denne lederskole er et ledd i arbeidet for  å skape en kjernesunn norsk kvinnebevegelse”, forteller kommentarstemmen. Det er særlig huslige sysler vi ser jentene drilles i, og revyen påpeker da også at ikke bare er dette nyttig for Arbeidstjenesten, det er også  “en prektig utdannelse for senere arbeid i hus og hjem” (11/1941/10).  

Mens reportasjene om Arbeidstjenesten kunne ha en relativt bred appell, må revyinnslagene om arbeidet innenfor Jentehirden og NSK i større grad ha vært rettet mot bevegelsens kvinner og døtre. I en reportasje fra februar 1942 får vi eksempler på virksomheten innenfor begge disse organisasjonene. Her ser vi Jentehirden i gang med å strikke varme strømper til de norske soldatene på Østfronten. Blide unge jenter i uniform med solkors på armen og strikketøy. Den introduserende kommentaren bidrar ytterligere til å gjør dette til en eksklusiv NS-reportasje: “Våre tanker går i denne tiden mer enn noen sinne til våre tapre gutter i Waffen SS og Den norske legion som ofrer alt for sitt land og folk”. Deretter går vi over i en tematisk beslektet reportasje fra NSKs landsinnsamling av varme klær til guttene på Østfronten, som “er blitt en enestående manifestasjon av nasjonalsinnede norske kvinners offervilje“ (20/1942/3). I samtiden kan dette vanskelig ha appellert til andre enn kvinner som allerede sympatiserte med  Nasjonal Samling. Så kan hende var propagandaens funksjon like mye også å skape en følelse av samhold og å styrke parti­-identiteten for dem som allerede hadde en plass innenfor bevegelsen.  

3/1941/2: NSUF - på marsj for fører, folk og land. 

NS-idretten ble viet stor plass i den norske filmrevyen, dette til tross for at store deler av idretts-Norge ikke deltok i okkupasjonstidens idrettsarrangement. Idretten ble et av de første områdene hvor Nasjonal Samlings nyordningspolitikk gjorde seg gjeldende, og idretten ble en viktige prøvesten for den sivile motstanden i Norge. Høsten 1940 kom det til et brudd mellom NS og idrettsbevegelsen, og deltakelse i offisielle idretts­stevner var ikke lenger forenlig med en korrekt nasjonal holdning. At flertallet av norsk idrettsungdom var i "streik" framgår imidlertid ikke av filmrevyen, og glisne tribuner til tross forsøker den å gi inntrykk av at idrettslivet går sin gang og at norsk idrettsungdom bare blir bedre og bedre. Kvinneidretten er her godt representert. Reportasjene er gjerne knyttet til mesterskap innenfor Hirden og Ungdomsfylkingen. Et tidlig eksemplet her er reportasjen fra NSUFs sommerleker i Drammen i 1941 (3/1941/2). Her paraderer “1000 jenter og gutter i alderen 10 til 21 år fra hele Norges land” i uniform, med vaiende solkors-faner foran flere partitopper på tribunen, med minister Gulbrand Lunde i spissen. I innslaget vies om lag like mye billeddekning til jenter som til gutter. Det mest påfallende med bildene er det alvoret som ungdommene legger for dagen. Ikke et smil er å se, bare alvorlige, bestemte ansikter. Særlig inntrykk gjør et klipp hvor jentene marsjerer på tre rader rett mot og forbi et undervinklet kamera, som etterlater et nærmest skremmende inntrykk av dedikerte unge kvinner som ikke lar seg stoppe av noe. Bildene gis ytterligere tyngde når de på kommentarsporet knyttes til idretts-eden: “Gjennom idrett skal vi styrkes til kampen for fører, folk og land”.  

Et diametralt motsatt inntrykk av kvinneidretten gir filmrevyens reportasjer om den såkalte medaugymnastikken, en type rytmisk sportsgymnastikk utviklet av tyskeren Hinrich Medau i mellomkrigstiden. Slik filmrevyen beskriver det introduseres dette for første gang Norge når det i 1942 arrangeres kurs i regi av Norges idrettsforbund. Sporten utøves i grupper i synkroniserte bevegelser med baller, ringer og kjegler, slik vi kjenner det fra dagens sportsgymnastikk. “Denne gymnastikken er meget mer bevegelig og grasiøs, og langt mer basert på et naturlig samspill mellom rytme og naturlige bevegelser enn den vanlige gymnastikk”, kan kommentarstemmen fortelle første gang filmrevyen viser bilder fra en forestilling i medaugymnastikk (42/1942/2). Også innenfor NSUF dyrkes denne sporten slik vi ser det fra et kurs for kvinnelige idrettsledere høsten 1942 (44/1942/3). Visuelt er disse innslagene kjennetegnet ved at kamera veksler mellom å fange formasjonenes synkrone bevegelser og nærbilder av den enkelte idrettsutøver. Her aner man et mannlig kamerablikk som søker å fange kvinnelig, lettkledd ynde. Enda tydeligere blir dette i en lengre reportasje fra februar 1945 som følger en gruppe idrettsjenter i forkant av en oppvisning i Nationaltheatret. Her snøbader jentene i sommerlig idrettstøy. Etterpå viser revyen hvordan de frotterer hverandre varme i bar overkropp, riktignok med ryggen til kamera. Deretter følger selve oppvisningen, som gis relativt mye plass, slik at også tilskueren får en opplevelse av forestillingen.  

Det er altså en estetisk dimensjon ved denne idretten og dens utøvere som filmrevyen åpenbart søker å formidle gjennom disse reportasjene, helt sikkert til glede for sitt mannlige publikum, kan hende også for det kvinnelige. Uansett ser vi at framstillingen av idrettskvinnen, og det vil i praksis også si partikvinnen, er sammensatt og at hun kan innta flere roller. Både en som med dedikert alvor, og i uniform, kjemper “for fører, folk og land”, og en som grasiøst og yndig dyrker det særskilt kvinnelige i medaugymnastikken. 

Ser vi nærmere på hvordan film­revyen presenterer livet innenfor NS, er det aktivt liv som møter oss, med utflukter, møter, stevner, idrett og lek, oppmarsjer og parader. Partimedlemmene søkte naturlig nok sammen i kameratskap slik man gjør innenfor politiske bevegelser, og revyene formidlet bilder fra dette fellesskapet. Slik dette framstår blir sosialt samvær med likesinnede noe av det viktigste NS har å tilby, også for kvinnelige nasjonalsosialister. 

Avslutning

Som vi har vært inne på er filmrevyen en sjanger som søker å favne bredt ved å tilby noe for alle, også til sine kvinnelige tilskuere. Denne målgruppen var sammensatt, ikke minst med NS-kvinnene som en særskilt gruppe. Mange innslag henvendte seg også nettopp til dem. Men like mange var rettet mot kvinner på tvers av partitilhørighet. Dette var som vi ha sett nyttepregede reportasjer om gjenbruk og matauk. Legger vi til det kvinnelige innslaget i tallrike arbeidslivsreportasjer og ikke minst de mange mannekengoppvisninger, er det åpenbart at filmrevyen hadde noe tilby av allmenn interesser for den kvinnelige tilskuer. Samtidig var filmrevyen en del av NS-propagandaen, og som sådan bar den alltid i seg en appell om tilslutning. Det var også tilfellet med de reportasjene som var rettet mot det kvinnelige publikummet. Typisk for mange av disse innslagene er at de søkte å etablere et nasjonalt fellesskap. Den optimistiske tonen i framstillingen av hele nasjonen i felles innsats er også med på å underbygge dette. På denne måten kan disse reportasjene også betraktes som et forsøk på, om ikke akkurat å "norma­lisere" okkupasjonshverdagen, så i hvert fall å sette det daglige liv under okkupa­sjonen i et positivt lys, noe som implisitt var Nasjonal Samlings fortjeneste. Som vi vet fulgte ikke flertallet av filmrevyens tilskuere denne appellen,

I bind 5 av bokverket Norge i Krig finner vi en reklameplakat for “Heimens forskole” som NSK sine mødreskoler også ble kalt. I billedteksten står det bl.a.: “Romantisk, idyllisk, tilbaketrukket – slik så NS på kvinnen og hennes oppgaver”.[13]

Propagandaens kvinneroller.

Det er en beskrivelse som kan hende er dekkende for deler av Nasjonal Samlings kvinnesyn, men som vi har sett er det grunn til å nyansere dette bildet noe. Plakaten inneholder sentrale trekk ved NS-ikonografien: den lyse, bunadskledde kvinnen (som i dette tilfellet også representer den gode mor) og det pastorale kulturlandskapet. Slik sett er budskapet entydig. Men kvinnebildet blir straks mer flertydig om vi går til en  reklameplakat for Kvinnehirden: “Vår sak er din sak – gå med i Kvinnehirden!” Her appellerer den lyshårede hirdkvinnen til sine medsøstre, en bondekone og det som ser ut til å være en mer urban yrkeskvinne. Uttrykket er kanskje romantisk og også idyllisk, vi aner fjellene i bakgrunnen og det modne kornet i forgrunnen, men disse kvinnene er ikke tilbaketrukket. De ser opp og fram, NS-fanen vaier i vinden, de er sterke og friske og klare til innsats for fører, folk og land.  

NS-propagandaen hadde med andre ord flere rollemodeller å tilby for norske kvinner enn kun “Kinder, Küche und Kirche”. Også filmrevyens framstilling bekrefter dette. Her er det som vi har sett tre kvinneroller som trer tydelig fram: husmoren, yrkeskvinnen og partikameraten. Om en skal sammenfatte den norske filmrevyens kvinnebilde i slagordsform som det tyske, vil kan hende “kone, kvinne og kamerat” være mer dekkende.  

Artikkelen har vært publisert i Nytt blikk. Årsskrift fra Stiftelsen Arkivet. Kristiansand, 2013. 

AF: TORE HELSETH / PROFESSOR, DR. ART / FILM OG FJERNSYNSVITENSKAP / HØGSKOLEN I LILLEHAMMER

Noter

[1] Meddelelse fra NS fører av 22.10.40, gjengitt i Propaganda-Meddelelser 9/1944, s. 118. Se også Tore Helseth: Filmrevy som propaganda. Den norske filmrevyen 1941-45. Dr.avhandling. Oslo: Unipub, 2000, s. 4.

[2] Årgang 1941 og 1942 av filmrevyen finnes i DVD-samlingen Norge i bilder. Filmavisen 1941-1963. Oslo: SF Norge, 2011. De øvrige årganger er ikke ennå restaurert og dermed heller ikke tilgjengelig.

[3] H.F. Dahl, B. Hagtvet og G. Hjeltnes: Den norske nasjonalsosialismen. Nasjonal Samling 1933-1945 i tekst og bilder. Oslo: Pax, 1990, s. 167.

[4] Kerstin Marianne Gran: For heim, ætt og fedreland. Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon 1933-1945. Hovedoppgave i historie. Oslo: UiO, 1998, s. 21f.

[5] Gjengitt i Hans Olaf Brevig: NS - fra parti til sekt 1933-37. Oslo: Pax, 1970, s. 143.

[6] Hans Fredrik Dahl: Vidkun Quisling. En fører blir til. Oslo: Aschehoug, 1991, s. 309.

[7] Gran 1998, s. 80ff.

[8] Olga Bjoner: Mot lysere tider. Artikler og taler. Oslo: Viking forlag, 1943, s. 87.

[9] Gran 1988, s. 138ff.

[10] Se Gran 1988 for en utfyllende beskrivelse av NSKs virksomhet.

[11] 35/1942/3 = revy nr. 35 , 1942, innslag 3.

[12] Se også Hans Fredrik Dahl og Tore Helseth: To knurrende løver . Kulturpolitikkens historie 1814-2014. Oslo: Universitetsforlaget, 2006, s. 183.

[13] Guri Hjeltnes: Hverdagsliv. Norge i krig b. 5. Oslo: Aschehoug, [1984]1995, s. 255.

Kildeangivelse: Helseth, Tore (2014): Kone, kvinne, kamerat - Kvinnebilder i okkupasjonstidens filmrevyer. Kosmorama #255 (www.kosmorama.org).